Enhver god homohistorie starter med spørsmålet: Når oppdaget du det først? Jeg vil si en gang mellom ”La det svinge” med Bobbysocks og ”Kiss” med Prince. Jeg hadde tatt med meg lillesøster til Oslo for å studere bøker, tall og hovedstadens forlystelser. Så fant vi oss en liten toroms nederst i Trondheimsgata, der jeg kunne sove på sofaen i stua og passe på hvem som fikk passere inn på søsters soverom.

I vår lille leilighet på Grünerløkka, 14 mil fra Porsgrunn, satte min søster skapdøra på gløtt. Og etter et par runder mellom gangen og stereoanlegget, befant jeg meg et sted på kjøkkengulvet i duett med Cindy Lauper. ”I see your true colors – shining through!”

Omtrent samtidig som det store jordskjelvet i Mexico City, skapte min søster ikke så rent små rystelser blant prektige Porsgrunnere. Og jeg kunne fillerista hele gjengen. Mitt største homosjokk, om jeg får sitere tabloidene, ble ikke utløst av min søster. Det kom fra det skredet av fordommer som møter annerledeshet i en liten by. Jeg debuterte som homoaktivist i en alder av 24. Jeg er vervet på livstid.

Fra de glade dager, da Eurythmics sang ”Be yourself tonight”, har jeg fylt huset mitt, kontoret mitt og alle Choice-hoteller med homser, lesber og alle mulige barn av regnbuen. Fra første dag, har mangfold vært en av de viktigste elementene i kulturen i Choice. Med rom for alle, og blikk for den enkelte. Toleranse skaper trygghet, trygghet gir åpenhet. Et åpent rom for å være annerledes. Vi ser at en fargerik arbeidsplass bringer fargerike løsninger. Ingen har da noen gang vunnet ved å være like grå.

En sommerdag for to år siden kunne jeg kaste ris over min søster og hennes vakre, hvite brud. Jeg tørka tårer med et lite rosa lommetørkle mens de ropte ut sin store kjærlighet for et hundretalls utvalgte fra familie, venner og Bergen by. Gå mann, så kjækt! I mars printa de ut sin kjønnsnøytrale ekteskapskontrakt. En flaske rødvin og to pennestrøk så kunne de rette ektefolk være. Like forelska – og like for loven. Det skulle da bare mangle!

Til helgen våger de modigste øst-europeiske homsene seg i Rigas gater for den tredje Baltic Pride. Da står øvrige latvierne, kjent som EUs mest homofiendlige befolkning, på fortauene og kaster skjellsord og spyttklyser. Ordføreren i Moskva har varslet å rydde gatene dersom regnbueflagget heises før EuroSong. I USA har Maine, som den femte av totalt 50 amerikanske stater, gitt homofile rett til å gifte seg. På vestkysten har miss California forsvart hjemstatens avgjørelse om å ta retten vekk igjen. Jeg beundrer taleren Obama. I saken om homofiles ekteskap er han forbløffende taus.

Jeg har fått med meg at ordet er fritt, så jeg velger å legge inn et par setninger for homosaken. Annerledeshet er en ressurs. Det bør også være en menneskerett. Jeg skal reise meg opp og applaudere for alle som spretter eller smyger ut av skuffer og skap, hjemme og ute. Og alle som gjør det lettere å komme ut.

En liten klapp på skulderen til alle som vier de homofile, lesbiske, bifile og transpersoner respekt og rettigheter. Det burde være en selvfølge.

Til slutt: Ønskereprise fra 1986 (helt uten Petters annenstemme):

Så minner jeg om at det fremdeles er muligheter til å få med seg Sean Penns Oscar-prestasjon som Harvey Milk på Klingenberg. Ta med rosa lommetørkle!