For 60 år siden ble verden for første gang kjent med Snoopy, denne likendes hvite hunden som alltid fikk siste ordet. En gang elsket jeg Snoopy! Men på et eller annet tidspunkt gikk jeg lei.

Jeg ble rett og slett voksen. Og Snoopy forble den samme. Inntil i år. For ikke lenge siden sjekka jeg inn på Nordic Light i Stockholm. Og der var han – den samme Snoopy – men i helt ny drakt. Snoopy hadde fått et alterego, Joe Cool, godt hjulpet av Sveriges beste kunstnere, artister og designere.

Da jeg kom inn i lobbyen på Nordic Light og møtte nye Snoopy, kjente jeg en velkjent kribling i magen. Det var ikke nostalgi. Det var inspirasjon! Slik, tenkte jeg – må det være. Nostalgi er koselig, men kan aldri bevege verden fremover. Det modige spranget Snoopy hadde tatt til frem til å bli Joe Cool var risikabelt. Men alternativet var forvitring og glemsel. Jeg kommer ikke til å glemme Joe Cool på en stund.

Snoopys sprang var gigantisk. I Choice jobber vi hver dag med å gjøre mange små sprang for å holde oss oppdatert – og aller helst i front. I Choice elsker vi fornying. Vårt første og kanskje aller viktigste bud er don`t settle! Annerledeshet, å gå mot strømmen og en liten dose galskap, tror jeg er oppskriften på suksess

La deg inspirere du også – av Snoopy. Kanskje i din egen stue? For samtlige 14 Joe Cool figurer auksjoneres bort 13. oktober via Bukowskis. Og din inspirasjon kan inspirere andre. Inntektene fra auksjonen går til Friends, en organisasjon som jobber mot mobbing. For selv om jeg ofte snakker om å våge å ta risiko, er risiko umulig uten trygghet. Friends jobber for at flere ungdommer skal oppleve trygghet nok til å være seg selv. Kanskje tør flere ta spranget?

Dette kunne jeg lese i mandagens VG.  Jeg tenkte: Det var rart. Etter mine beregninger har vi nesten 10 000 ansatte fordelt på 170 hoteller, og lønnskostnader på over 2 milliarder. Så skjønte jeg at utspillet var LOs måte å uttrykke misnøye over at vi samarbeider med andre om restaurantdriften og renholdstjenester ved vårt nye hotell i Stavanger.

Hotellet i Stavanger har alene skapt 10 nye årsverk i Stavanger. Vår restaurantpartner, Food Story, har 16 ansatte. Totalt, inklusive renhold og vedlikehold, snakker vi om mer enn 30 årsverk. Det kan neppe beskrives som ”et hotell nesten uten ansatte” slik Fellesforbundets Eldar Myhre påstår. Hva er det LO egentlig irriterer seg over?

Det er ikke noe mystisk verken med de som drifter renholdstjenesten eller restauranten ved hotellet i Stavanger. ISS er eksperter på vaktmestertjenester og renhold.  De har fra før flere oppdrag i byen, slik at de kan tilby sine ansatte varierte oppgaver og flere fast ansettelse på heltid.  ISS er en av Nord-Europas største serviceselskaper, og er kjent som en god og seriøs arbeidsgiver som jobber systematisk med HMS. Vår årlige medarbeiderundersøkelse viser ingen forskjell i trivsel mellom dem som er innleide renholdere og de som har Choice som sin arbeidsgiver. Uavhengig av hvor de har sin kontrakt, så er alle en vesentlig og fullverdig del av våre hoteller.

Vi har som mål å tilby spennende, næringsrik og økologisk mat. Dette målet deler Food Story, et nyskapende, Stavanger-basert restaurantkonsept. De er gründere som driver sin virksomhet med glød og entusiasme. De ønsket å tilby gjestene ved hotellet frokost, lunsj- og middagskonsept, mens vi i utgangspunktet kun ville servere frokost. At Food Story hadde ambisjoner utover våre opprinnelige planer, førte til flere ansatte og et bedre tilbud for gjestene. Samtidig får vi konsentrert oss om driften av hotellet. En sjelden vinn-vinn-vinn-situasjon med andre ord. Vi er derfor stolte av våre partnere, deres ansatte og det arbeidet de legger ned for gjestene.

Skulle LO boikotte alle selskaper som samarbeider med andre bedrifter for å levere et godt sluttprodukt til kunden, vil de få det travelt. Sannheten er at svært mange hoteller, som andre moderne servicebedrifter, inneholder funksjoner som driftes av andre.  Det er vår erfaring at dette skaper gode bedrifter både for gjestene våre og de ansatte.  Vår oppgave er å påse at de som leverer tjenester til oss, står for de samme verdiene og etterkommer de samme høye standarder som de vi selv lever etter.  Dette arbeidet tar vi på alvor og har nedfelt i alle samarbeidsavtaler. Vi er ikke tjent med misfornøyde ansatte. Tvert i mot. Glade medarbeidere som trives i jobben sin gjør en langt bedre jobb for oss og for gjestene våre. 

Grunnen til misnøyen må derfor være at denne måten å drifte hotell på, passer dårlig med LOs egen måte å organisere seg på. Istedenfor å endre seg selv, ønsker de at vi skal forandre oss. Et ganske håpløst utgangspunkt.

Strukturen i LO kan ikke være retningsgivende for hvordan vi organiserer vår virksomhet. Vi må ha friheten til å tenke nytt og annerledes. Det er viktig for å få til den nødvendige innovasjon som trygger arbeidsplasser og sikrer bedriftene for fremtiden. I 1996 hadde vi 300 ansatte. I 2005 var selskapet vokst til ca 5300 ansatte. I dag er vi 9200 choicere. Det er en formidabel utvikling og representerer en viktig verdiskaping. Det hadde vi aldri klart om vi ikke hadde mulighet å utvikle oss og prøve nye løsninger.

Vi lever av å levere gode opplevelser til våre gjester.  Det gjør vi ved å tilby gode produkter med spennende konsepter som drives av motiverte medarbeidere som trives på jobben og viser det. 

Det er vårt fokus. Det er hva vi jobber med hver eneste dag. Hvilken rolle spiller det da egentlig hvilket AS medarbeiderne er ansatt i?

I 1987 så jeg en stillingsannonse i finansbladet Kapital. Det som skulle bli Norges største kjøpesenter søkte etter ny senterleder. Jeg var 24 år, hadde kun en attest fra faren min og jeg var ikke ferdig med  studiene. Likevel var jeg aldri i tvil. Den jobben er som skapt for meg, tenkte jeg.

Det var det få andre som tenkte. Jeg var en klassisk underdog i møte med de striglede 45 år gamle kandidatene jeg konkurrerte mot. Likevel, ble jobben min. Noen trodde på meg og valgte å gi meg en sjanse. Og den jobben var som skapt for meg. På få år ble gigantprosjektet City Syd til en gigantsuksess. Foran øynene på alle de gamle trønderske kjøpmennene.

Det er ikke alltid at det som er riktigst på papiret som er rett. Det er jeg et eksempel på. Og det er Simen Vinge et eksempel på. Han er også 24 år, fra en lite sted utenfor Oslo. Han har aldri ledet noe før. Han kom inn i Choice fordi han som ungdom var nysgjerrig på bransjen, og spurte pent om lov til å hjelpe oss i en uke ved ett av våre konferansehoteller. Gratis. Vi svarte med å tilby han jobb. Da vi skulle finne hotelldirektør til Comfort Hotel Xpress i Oslo, var vi aldri i tvil. Simen er helt rett.

Comfort Hotel Xpress er neste generasjons hotellkonsept utviklet for neste generasjons hotellgjest. Vi kopierer ikke en kontrakt, aller minst en idé. ALT skal tenkes nytt. Du finner ikke tapet på veggen, men bar betong. Det blir ingen bildekunst, men gatekunst og grafitti. Det blir intet restaurantkonsept, men flipperspill og bar. Du treffer ingen slipskledd hotellresepsjonist, men en hotellvert i t-skjorte og jeans. Forvent ikke Pay-TV, men Ipod docking.

45-åringen med 20 år i bransjen er ikke lederen dette hotellet trenger. Comfort Hotel Xpress må ledes av et menneske som utfordrer, en som ikke har noe å forsvare, og som derfor ublygt spør ”hvorfor?” hvis vi roter oss tilbake inn i boksen. I Choice skal de hundre blomster blomstre og hundre ideer strides. Først da får du gode og utfordrende hotellkonsepter.

Når vi ansetter, ser vi ikke bare på CV’en. Vi ser etter de tre kvalitetene energi, mot, begeistring. I tillegg til talent. I Choice skal vi vise våre Simen’er at vi tror på dem. Slik som noen en gang trodde på meg. Hos oss er ikke ansvar noe du får. Ansvar er noe du tar. Og det belønner vi. Lykke til, Simen!

Husker dere Wangari Maathai fra Kenya? Hun som starta med å plante et tre. Så fikk hun flere til å plante trær. Til slutt ble det en hel skau, og i 2004 fikk hun fredsprisen for sitt ”Green Belt Movement”.

Wangari Maathais idé er at alle kan gjøre litt. Hennes favorittfortelling handler derfor om en kolibri. Vrdens minste fugl. Historien om kolibrien som sammen med tusenvis av andre fugler og dyr opplevde det verst tenkelig. Skogen de levde i begynte å brenne. Flammene spredte seg raskt i det tørre krattet og snart måtte alle flykte. Giraffer, zebraer, løver, elefanter samlet seg i strandkanten. Der ble de stående, maktesløse, mens skogen ble slukt av varme og røyk.

Men en liten skapning nektet å stå og se. Den lille kolibrien fløy fram og tilbake mellom havet og skogbrannen. Ned i vannet for å hente noen vanndråper som hun bar i nebbet. Inn i flammende for å tømme den. Ned igjen til sjøen for å hente en ny vanndråpe. Inn i flammende for å tømme den.

Fram og tilbake. Elefantene stod med snabelen i vannkanten. Tusenvis kunne gjort så mye mer enn kolibrien. Likevel var kolibrien den eneste som jobbet.

De andre dyra irriterte seg og spurte kolibrien om hvorfor hun kastet bort tid på nytteløst arbeid. ”Jeg gjør så godt jeg kan!” svarte kolibrien. Og det er akkurat hva det handler om.

Denne uken ble første FN-møte om finansiering av klimatiltak gjennomført under ledelse av Jens Stoltenberg. Arbeidet er krevende. Arbeidet er stort. Den globale klimautfordringen kan virke overveldende, litt som en skogbrann ute av kontroll. Men jeg vil heller være en kolibri, enn en feit og lat elefant.

Vi har ikke noe tusenårsmål i Choice, men vi har valgt å ta ansvar utafor hotelltrappa. Som Maathai, mener vi at alle kan gjøre litt. Vi gjør det fordi WeCare. Med CSR-programmet, WeCare bryner vi oss på flere av verdens største utfordringer: tilgang til rent vann, ren energi, global oppvarming og matvareproduksjon.

En av brannene vi hjelper Regnskogsfondet med å slukke gjennom We Care, er avskogingen av regnskogen. Hvert år forsvinner rundt 130 000 kvadratkilometer tropisk skog. Hver natt verner alle gjester som velger Choice 100 m2 regnskog i ett år. Hittil i år har gjestene våre bidratt til å verne skogsområder tilsvarende ca 35 000 fotballbaner. Slik håper vi å være hotellkjeden som gjør verden litt bedre – natt for natt – gjest for gjest – kolibri for kolibri.

Nå fortjener turisme politikernes oppmerksomhet, sa den svenske næringsministeren, Maud Olofsson, under Almedalsveckan på Gotland denne uka. Med det ble en ny dagsorden for turisme-debatten satt. Hva kan politikerne gjøre for den skandinaviske reiselivsnæringen?

Denne våren er mye energi brukt på å krangle om markedsføringsbudsjettene er store nok. Alle spør: Hvordan skal vi selge Norge? Hvordan skal vi presentere Sverige i utlandet? Ingen spør: Hva vil vi med Sverige? Hva skal Norge være best på? Spørsmål om hvordan vi skaper dynamiske, levende og bærekraftige lokalsamfunn. For det er hva reiselivsnæringen handler om. Det handler ikke om et enkelt hotell. Det handler om noe mye større. Det handler om jobber. Det handler om økonomisk vekst. Det handler om utvikling.

La meg ta ett enkelt eksempel: I august åpner European Society of Cardiology sin årskonferanse i Stockholm. 20 000 hjertespesialister inntar byen. Det er en bra deal for hotellene som huser konferansen. Det er en enda bedre deal for restaurantene, barene og butikkene i Stockholm. Likevel – den beste dealen gjør det lokale fagmiljøet innen hjertemedisin.  De får utveksle kunnskap med spesialister i verdensklasse. Den verdien kan knapt måles i penger.

I dette store bildet spiller 50 millioner fra eller til på et markedsføringsbudsjett en liten rolle. Det er å pynte bruden. Skal vi håpe på resultater som varer må vi også se på rammevilkårene. Helt konkret forutsetter det tre ting: Vi må satse “the big bucks” på utviklingstiltak i næringen. Vi må investere i infrastruktur. Vi må kutte restaurantmomsen. Kort sagt: vi må putte store penger i det som gjør Skandinavia til en attraktiv destinasjon.

Første gang jeg hørte historien om Jesu fødsel og om Maria og Josef som ikke fikk plass i herberget tenkte jeg: Her er det et marked! I dag reiser vi ikke for å bli skrevet inn i manntall. Vi reiser fordi vi har lyst til å oppleve fremmede smaker, lukter og kulturer. Vi reiser for å lære av kolleger i andre land. Vi reiser for å utvikle forretningen vår. Vi reiser mer nå enn for fem år siden. Den utvikling vil fortsette. Verden er blitt en global landsby. Skandinavia har potensial til å bli et sentrum, et knutepunkt og kraftsenter i denne globale landsbyen. Derfor satser Choice mer enn noen gang tidligere. De neste 3 årene investerer vi 5 milliarder kroner i svenske hotellprosjekter. Det kommer på toppen av de 5 milliardene vi alt har investert i Sverige. Vi gjør det fordi vi tror på Skandinavia. Jeg trenger politikere som viser i handling at de tror de også.

I går lovte Maud Olofsson å prioritere momskutt for restaurantnæringen. Samme dag viser ferske besøkstall at pilene peker rett opp i Sverige. I Norge har utviklingen stagnert. 2-0 til Sverige. Ingen vil spille for et tapende lag. Ei heller næringsminister Trond Giske. Initiativet i dagens Aftenposten er derfor gledelig. Det er på tide å flytte spillerne frem på banen.

1 av 3 reiselivsbedrifter er bekymret for sommersesongen i følge NHO Reiseliv. Er det noe vi nordmenn er gode på, så er det å være bekymra. Norsk reiselivsnæring er denne sommeren litt ekstra bekymra for turisme-svikt som følge av høy kronekrus, høy moms, høye levekostnader. Det må minst en finansminister til, virker det som, for å gjøre norsk reiselivsnæring lønnsom. 

Når sant skal sies så er ikke jeg nevneverdig bekymra over noe av dette. En natt på hotell i Norge koster ikke vesentlig mer enn det gjør i våre skandinaviske naboland. Heller ikke markedsføringsbudsjettene til Innovasjon Norge som er blitt heftig debattert denne våren, bekymrer meg. Ifølge Kampanje skal totalt 320 millioner kroner brukes på Norges-reklame i 2010. Det statlige bidraget er doblet på fem år.

Min bekymring er at vi ikke bruker pengene riktig. 75 millioner statlige kroner ble brukt på promoteringen under Expo-utstillingen i Shanghai tidligere i sommer. Store summer ble også investert i Eurovision Song Contest i mai. Lillehammer-syndromet er fortsatt godt rotet i markedsføringen av Norge. Resultater har det ikke gitt.

Min bekymring griper lenger inn i den norske folkesjela. For furet, værbitt er flott, men ikke lenger nok.”I Norge ligger kafeene som dystre punkter for å gi den fotturisten som har glømt å ta med seg matpakke en irettesettelse.” Dag Solstads bilde av turist-Norge er nøkternt. Traust. Strengt. Langt fra verdiordene frisk, ekte, vennlig og nyskapende som Innovasjon Norge har valgt i sin strategi. Langt fra Cool Britannia eller Incredible India.

I dag vurderer tyske turister New York, Zanzibar og Barcelona opp mot Norge.  Byer, land, ja hele verdensdeler, konkurrerer om å vinne de samme reiselystne hjertene. I den kampen handler det bare om én ting, og det er følelser. Vi velger det reisemålet vi er mest nysgjerrig på. Vi velger det reisemålet som skiller seg ut. Vi velger det reisemålet som har smak, lukt og lyder i tillegg til vakre bygninger eller grønne daler. Vi reiser ikke først og fremst til et geografisk sted når vi setter oss på flyet, toget eller i bilen. Vi reiser til et emosjonelt sted. Vi reiser for å oppleve essensen av en kultur, et folk, en historie. Hva kommuniserer egentlig et pittoresk postkort av Hardangerfjorden?

Min største bekymring er derfor idéfattigdommen.  Til tross for en historisk satsing på markedsføring, taper Norge turistkampen mot Sverige og Danmark. Per Arne Tuftin i Innovasjon Norge varsler et taktskifte. Postkort-Norge-promoteringen er på vei ut. Hva som er på vei inn, sier han mindre om. Frem til vi får vite mer, bør dinosauren Tuftin leder vurdere å bytte navn. Svinnovasjon Norge er dessverre langt mer treffende.

Dere gjorde det ikke lett. For å bruke det universelle fotballspråket: etter en spennende avstemning og to omganger juryering, sto det uavgjort. Vi kalte inn til ekstraomganger. Vi ble nødt til å arrangere straffekonkurranse! Likevel klarte vi ikke skille det ene forslaget fra det andre. Nå har dommeren blåst.

Det blir delt førsteplass. Det ene navnet ble stemt frem av publikum. Det andre ble løftet opp som en juryfavoritt. Begge navnene inspirerte oss. Begge satte oss på sporet av hva vi ønsker oss av et hotellnavn på Tjuvholmen.

Vinnerne av de mest kreative og inspirerende navneforslagene er:

Hotell Njord, først foreslått av Lise Marit Hansen

Juryens vurdering:

”Njord er rotnordisk. Det har en vakker klang, samtidig som det gir en robust følelse. Njord var i tillegg sjøfartens eller havets gud i norrøn mytologi. Navnet kler derfor et hotell beliggende i vannkanten svært godt.”

Nordic Islet Hotel, først foreslått av Trond Eriksen

Juryens vurdering:

”Navnet har både en lokal tilknytning og et hint av eksklusivitet. Islet betyr holme på engelsk, og fungerer derfor godt overfor et internasjonalt publikum. Den norske uttalen av navnet, Islet med uttalt ”s”, tilfører navnet en storslått klang. Navnet er intuitivt og mystisk på samme tid.”

GRATULERER!

Lise Marit Hansen og Trond Eriksen vinner dermed hver sin uke med valgfri hotellferie inkludert frokost, for to voksne og to barn på våre Nordic Resorts hoteller i Skandinavia. Flere detaljer om premien kan leses i våre konkurranseregler.

Det nye hotellnavnet blir avslørt nærmere 2013.

Å svare på påstandene til forsker Arne Selvik i DN fredag, blir litt som å svare på spørsmålet ”har du sluttet å slå din kone?” Ingen kan med troverdighet selv hevde at de har andres tillit som leder. Det jeg derimot kan si noe om, er hvordan vi tenker ledelse i Choice. Og hvilke resultater det har gitt.

Ett år på Norsk Kjøpmannsinstitutt med diplomer fra Bamas Frukt&Grønt-kurs og Gildes Grillskole, kvalifiserer egentlig ingen til å lede noe. Men en dag for snart 15 år siden, fikk jeg altså en idé. 2 hoteller, hvorav ett var konkursramma, ble starten på Choice Hotels Scandinavia.

For å være gründer krever noen gründerkvaliteter. Du må ha stor selvtillit. Du må ha stålvilje. Du må ha masse energi. Du må klare å motivere folk rundt deg, både investorer og medarbeidere. Du må like å arbeide. Men mest av alt må du kunne samarbeide.

Bøllete, dominerende ledere skaper frykt og usikkerhet. Redde mennesker presterer dårlig. I selskaper som skaper trygghet, er derimot alt mulig. Den gründer som ikke fatter dette enkle budskapet, lykkes heller aldri som bedriftsleder. Det hjelper ikke hvor mange ideer du har. Ingen gode selskaper er styrt av narsissistiske ledere.

Folk er folk. Og ja, en leder er ikke mer enn folk han eller hun heller. Vi har ulike egenskaper og talenter. Noen er dyktig på å skape engasjement og begeistring. Andre er fødte administratorer. Gode selskaper vokser med ledelsen, ikke på tross av ledelsen. En forutsetning er selvinnsikt, ydmykhet overfor egne begrensninger og respekt for kunnskap.

Choice hadde aldri blitt til det det er i dag om vi ikke alltid jakta på de folka som kan det jeg ikke kan, og som kan utfylle organisasjonen vår. Jeg simpelthen elsker å møte folk som er bedre enn meg. Jeg ønsker å bli utfordra. Hver dag. Nye ideer og kunnskap begeistrer meg.

La meg ta et eksempel: Torgeir Silseth. Han begynte som kokk og jobbet deltid på hotell innimellom studiene på Norsk hotellhøgskole. Siden ble han hotellsjef på det som nå heter Quality Hotel & Resort Hafjell. I dag er han administrerende direktør i Choice Hotels Scandinavia. Den jobben er som skapt for han. Jeg kunne ikke gjort en bedre jobb selv. Derfor valgte jeg selv rollen som styreleder og overlot roret til Torgeir.

Jeg er takknemlig for å få lov til å jobbe sammen med Torgeir og resten av konsernledelsen. For i Choice sier vi som Nils Arne Eggen: vi går alltid på banen for å spille de andre gode. Hos oss er det ikke lederen som utgjør det sterkeste konkurransefortrinnet. Det er fellesskapet. Det er våre felles verdier. Det er kulturen vår. Derfor er kulturbygging det viktigste vi gjør. Og det er en lederbeslutning. I 2009 ble Choice kåret til Beste arbeidsplass av Grand Travel Award. Det er neppe tilfeldig. Trivsel og suksess henger tett sammen.

Selvik hevder at ”ledertyper som Stordalen ikke er langsiktige”. Jeg vet ikke hva Selvik mener med ”langsiktig”, men 15 år er lenger enn de fleste ledere holder i ett og samme selskap. Jeg garanterer at jeg skal klare minst 15 år til. Oppskriften er enkel: Det sies at om du skal gå fort, så gå alene. Skal du gå langt, så gå sammen. I Choice skal vi gå fort og langt. Sammen.

I dag lanserer vi Choice Magazine på 26.000 hotellrom i fire land. I løpet av de tre neste månedene kan gjestene meske seg med alt fra Petter Northug til Bjørn Kjos via Blondinbella og tre av Norges nye polarhelter. Det er et magasin tuftet på det beste fra Choice, på energi, mot og begeistring, på ureddhet og guts. Og med et genuint ønske om å underholdeog inspirere gjestene.

Motivert av drivkraften i Choice har vi prøvd noe helt nytt. Det er et kundemagasin som tar mål av seg å konkurrere med kjøpemagasinene. Denne uken har vi hatt saker på coveret av Se og Hør, på NRK Dagsrevyen, i Dagbladet, Adresseavisen og et utall andre steder. Aldri før har et kundemagasin fått så mye oppmerksomhet.

For oss som har laget magasinet, og spesielt redaktør Jonas Forsang, har det vært noen fascinerende måneder. Selv dro jeg med fotograf Jørgen Gomnæs og et team av stylister, frisører, sminkører og modeller til Monaco for å besøke en ferierende Petter Northug og verdens eneste svenske med Ferrari og skiboks på taket, freestylestjernen Jon Olsson. Det var en drømmedag, vi dunket rundt i verdens fineste Riva-yachter, solen skinte, skigutta var glade og bildene ble fantastiske.

Over en bedre lunsj bestående av kyllingvinger, Red Bull og annen toppidrettssnacks, satte også Northug skapet på plass en gang for alle. For alle de som forventer at en mann som trener 355 dager i året også skal trene de 10 gjenstående dagene, hadde han en klar beskjed:

- Jeg har en uke fri i året, resten av tiden bruker jeg på å trene. Da sier det seg selv at jeg ikke gidder å unnskylde at jeg drikker Red Bull, spiller poker eller ikke føler noe ansvar for å være tilgjengelig for pressen til alle tider. Det er smigrende at Idrettsforbundet tenker at jeg er forbilde, men de må skjønne at jeg også har et ansvar overfor meg selv. For å leve. Jeg liker å tenke at når jeg tenker tilbake på 20-årene så var de mer enn langrennspor og avisforsider. At jeg hadde et vanlig liv også.

Sa Petter Northug. Hvis ikke langrennsporten skjønner at de kan takke ham for hver eneste nye rekrutt de får, må de få seg blindehund og en lang hvit stokk.

Men nå roper NRK-sportens Morten Stokstad på meg. Som Northug trenger også bladfyker et avbrekk en gang i blant. Og selv om vi tar mål av oss til å konkurrere med kjøpemagasinene, er det noe de kan bedre enn kundemagasinene våre – og det er å feste. Kos deg med første utgave, så skal jeg kose meg på Elles sommerfest.

Au revoir!

Magnus