Reiseliv er ett av fem store satsningsområder i Soria Moria. Ryktene sier at Giske ruger på en kjempeplan. Ap-kronprinsen har store muligheter for å bli konge på reiseliv. Hittil har ingen politiker kapret kronen. Norges fjerde største næring venter stadig i spenning.

Reiselivsministeren har mye å ta tak i. Tallene fra 2009 var ikke oppløftende, og prognosene for 2010 ser ikke alt for lyse ut. Vi får færre gjester. 10 % færre utlendinger overnattet på norske hoteller i fjor sammenliknet med året før. Vi har hatt de samme primærmarkedene i over 100 år, men nå klarer vi ikke lenger tiltrekke oss gamle venner. I OL-året 1994 jublet vi over 750.000 tyske turister. På ti år mista vi 250.000. I fjor valgte ytterliger 65.000 tyskere et annet ferieland enn vårt.

”Når var det egentlig det butta? Hvor har det blitt av alle gutta?” Jo, de reiser til Sverige. Mens pilene på hjemmebane peker nedover, smiler söta bror fra øre til øre og gnir seg i hendene. I høst kunne svenske Dagens Industri skrive at den svenske turistbransjen drar inn mer penger enn all eksport av biler og lastebiler tilsammen! I tredje kvartal i fjor la turistene igjen 100 millioner svenske kroner mer i Sverige enn reiseglade svensker svidde av i utlandet. Det betyr netto pluss i reisekassa. Vi kan skylde på valutakurser og fall i bilsalget. Men vi kommer ikke utenom at djupa skogar og smörgåsdelikatesser for tiden frister mer enn fjorder, fjell og rekesmørbrød. Dobbelt så mange tyskere valgte Sverige framfor Norge i fjor.

Regjeringen skryter av at de putter flere penger inn i reisekassa. 250 millioner i 2009, mot Brendes 100 millioner i 2005. På fem år har vi fått 30 % flere besøkende på en 150 % økning i bevillinger. Du trenger ikke ha master fra BI for å se at vi nå får langt færre turister pr. krone i dag. I Stortingsmøtet forrige uke var Fremskrittspartiets løsning skattelette og fri snøscooterkjøring. Senterpartiet vil gi pengene til bøndene, for å få ”lys i husan” og bonderomantiske turistopplevelser. Har noen spurt hva som virkelig funker?

De store skistedene og cruisenæringen var de eneste som opplevde vekst i fjor. De var også de eneste som spytta penger inn i egne markedskampanjer. De gjorde Norge ikke bare forlokkende, men tilgjengelig, enkelt og ikke minst direkte bookbart. De ubemidlede reisemålene har måttet trøste seg med flere fire-fargede brosjyrer og løfter om nye PR-framstøt mot utenlandske journalister. Men hvor finnes bestillingsknappen på www.visitNorway.com? Eller gjestenes egne reisetips?

Der industrien har mottatt hjelpepakker og lånestøtte til nye prosjekter, har reiselivsbransjen ingen såkornsfond eller kapitalmuligheter tilpasset en servicenæring. Giske vil ha nyskaping i reiselivet. Da må han rette ressursene mot de som vil noe, og får til noe. Hvis ikke er det til slutt bare gale menn som Buchardt og meg som bygger noe nytt.

Giske tror på vekst. Vi er nesten 160 000 ansatte i reiselivsbransjen som gjerne vil være optimistiske sammen med ham. Her er det enorme muligheter, om han vil lære av de som har lykkes. Om han vil Look to Sweden! Og om han tør å sette bevillingene på vent til han faktisk vet hvordan vi får best valuta for pengene. Så er det bare for Reiselivsministeren å brette opp ermene, peke ut kursen og trykke på play.

I mellomtiden venter vi i spenning…

I Giskes fravær: Reiselivsdebattantene på Comfort Hotel Runway på Gardermoen.
Fra venstre: Moderator Svein Tore Bergestuen, undertegnede, Norwegians kommunikasjonsdirektør Anne-Sissel Skånvik, Arthur Buchardt og direktør i HSH Reise Hilde Charlotte Solheim.

Alle bilder fra Marius Gulliksrud, Stella

Fikk du ikke med deg VELG!09 og næringsdebatten med Atle Bjurstrøm  i går?

Da kan du se debatten mellom Kristin Halvorsen (SV), Per Kristian Foss (H), Knut Arild Hareide (KrF) og meg på NRK Nett-TV her.

Her er noen behind the scenes bilder fra før, under og etter sending. Hva synes du om debatten?

Stor takk til Marius Gulliksrud i Stella for alle bildene

I dag skrev Thomas at han ønsker seg ”flere historier fra din start i finans og fra til dit du er i dag.” Jeg startet i Stordalens minimarked, i butikken til fattern. Der jobbet muttern, og alle vi fire miniStordalene. Dersom LOs sommerpatrulje eksisterte i Porsgrunn på 70-tallet, fant de aldri frem til Furukollen 15. Vi jobba i alle ledige stunder. Alt jeg ville var å jobbe meg opp til en gang å ta over butikken. Min far var og er min største helt.

Da jeg var 12 år startet min karriere som jordbærselger. Midt blant torgkjerringer godt over overgangsalderen, plasserte fattern et lite bord og et berg av jordbærkasser. Og meg. Jeg fikk ikke noe stol, for fattern mente jeg solgte mindre hvis jeg satt. Men jeg visste at om jeg solgte tre kasser veldig raskt, så kunne jeg sette de sammen på høykant og så vidt sette rumpa nedpå. Omtrent etter fem solgte kasser, kom kompisene mine sykla forbi på vei til late dager og stupekonkurranser på Olavsberget. Jeg levde på Gøy-saft, loff og kyllingvinger og solgte jordbær helt til fattern henta meg om kvelden. Da kjørte vi i to timer ned til Arendal for å hente flere bær.

Fra Porsgrunn Dagblad 1974

Det var et lite jordbærkartell blant kaklende torgkoner på torget i Porgrunn. De hadde matchende markiser, sirlig håndskrevne plakater og bugnende kurver. De solgte bær med treg, bestemoderlig kjærlighet. Etter 60 år med koordineringsmøter over røde kurver, regjerte det et strengt regime med åpningstider, lunsjtider og torgetikette. Denne unge Stordalengutten var overhode ikke et kjærkommet tillegg på torget.

En kveld i bilen på vei til Arendal for å hente ny ladning, grein jeg til fattern. Jeg ville ha bedre bær, kulere parasoll. Kanskje et litt større bord? Da sa fattern: ”Selg de bæra du har! For det er de eneste bæra du kan selge. Det hjelper ikke å klage på alt du ikke har. Skal du få gjort noe, må du ta utgangspunkt i det du har!”
Den natta, før jeg sovna, tenkte jeg: Faren min er et geni! Og det mener jeg fortsatt.

Jordbærfilosofien er ingen forretningshemmelighet. Det er en av våre viktigste leveregler i Choice, og en historie jeg forteller når folk ber meg om et tips til nye gründere. Om du bruker tida på å tenke på hva alle andre har, så blir du aldri lykkelig. Selg de bæra du har! De er de eneste bæra du har å selge!

Sommeren 1974 ble jeg kåret til Norges beste jordbærselger. På en god dag solgte jeg 200 kasser. Det er 2400 kurver av de bæra jeg hadde. Jeg tok aldri over butikken til fattern, men jeg har spart på den gule parasollen. Og jordbærfilosofien.

Med dette tar bloggen sommerferie. Jeg logger meg på igjen i august. Da gleder jeg meg til å lansere en hel rekke nyheter. Inntil da:

Jordbærinspirert sommerhilsen til små:

Og til store:

God sommer til alle! Og nyt de jordbæra du har!

På en dag som denne er det naturlig å spørre hva vi har oppnådd. Jeg tror det viktigste bidraget har vært salget av deler av selskapets fabrikker i Asia i fjor vår. Timingen var utvilsomt god. Et slikt salg hadde ikke vært lett å få til etter finanskrisen høsten 2008. Salget lettet gjelden i Norske Skog med over 5 milliarder kroner slik at selskapet nå har over 5,5 milliarder kroner i likvider.

Vi har hatt mange ideer om hva som burde gjøres for å sikre og bygge Norske Skog videre. Det har vært vanskelig å mobilisere viktige interesser i Norske Skog for ideene våre. Veldig vanskelig. Det er mange interesser i Norske Skog, og Øystein og jeg representerte bare 5,6 % av dem.

Vi engasjerte oss i Norske Skog fordi vi mente vi hadde noe å bidra med. Noen ganger går ikke ting helt slik man håper. Det er tilfellet for investeringen vår i Norske Skog. Investeringen er min dårligste noensinne. Vi hadde gode intensjoner. Derfor er bakrusen tross alt mild.

Jeg er glad i Norske Skog. Norske Skog er et flott selskap. Jeg håper skogen på nytt vokser seg stor og livskraftig

Så lenge mennesket har levd har vi hatt dommedagsprofetier. Da mange mennesker utdannet seg til økonomer fikk vi mange dommedagsprofetier. Økonomenes problem er at de bruker gamle teorier til å tolke nye tider, og at det ikke er plass til effekten av innovasjoner og ny teknologi i teoriene deres. Derfor slår vanligvis profetiene feil.

Jeg forholder meg verken til dommedagsprofetier eller økonomiske teorier. Jeg forholder meg til muligheter. Jeg er gründer. Nå ser jeg mange muligheter.

Sist markedet var dårlig kjøpte jeg Choice av børs. Det har jeg aldri angret. Høsten 2007 kjøpte jeg tilbake kapitalforvaltningsselskapet Home Capital. Nå er jeg i ferd med å fullføre tilbakekjøpet av Home Properties. I skrivende stund eier jeg 97 % av aksjene i selskapet, og aksjonærflertallet er svært tilfreds med betingelsene for tilbakekjøpet.

Mange sier at man ikke skal være i eiendom nå. Derfor har jeg investert til sammen 400 millioner kroner i eiendom de siste månedene. I tillegg til Home Properties, investerer jeg i prosjekter sammen med gamle samarbeidspartnere som Knut Stokke og Arthur Buchardt. Sammen med Arthur utvikler vi Hafjell som destinasjon. Finanskrisa rokker ikke ved trua på Norge som reiselivsmål.

I børsnoterte selskaper må ledelsen forholde seg til en kortsiktig kvartalskapitalisme. I selskaper jeg eier selv, har jeg muligheten til å tenke annerledes. Nå slipper jeg å måtte forsvare tunge miljøinvesteringer og satsing på økologisk mat. Nå kan vi fortsette å ta ansvar uttafor hotelltrappa uforstyrret. Når jeg eier selskapene selv er ikke det viktigste hvordan det går i 2009, men måten vi kommer oss gjennom krisa. For en ting er sikkert; kapitalismen vil gjenoppstå i ny og bedre form.

Det gjelder bare å ha trua.

11 000 000 000 000 000 000 svarte dollar!

Merrill Lynch har estimert at verdens rike gjemmer bort 11 trillioner dollar i verdens skatteparadiser. Det er helt ufattelig store verdier! Gang elleve millioner med en million og gang det med en million igjen. 400 banker, to tredjedeler av verdens hegdefonds og verdens 10 største selskaper sender pengene sine under jorda. Til det helvetes systemet vi kaller skatteparadis.

Hva er et skatteparadis? Overflod? Det er alt som mangler som er problemet. Minimal skatt – minimal åpenhet. Et skatteparadis lokker med smutthull fra fellesskapet. Og tro ikke at det kun er tropiske øyer som frister med lysskye laguner. Sveits har lenge vært kjent for sine svært så tette bankbokser. Bankene i nabolandet Liechtenstein renner over av mye, men ikke informasjon. På Guernsey er de glade i penger, men ikke i å snakke om det. Her deler respekterte næringstopper og investorer pengebinger med mafiatopper, narkolangere, diktatorer og andre svin.

Velferdssamfunnet hviler på et velfungerende fellesskap. Vi er et økosystem. Skatteparadisene legger til rette for at en gjeng med parasitter kan suge penger og all kontroll ut av kretsløpet. Vi snakker ikke om et par råtne epler, men en massiv og kontinuerlig snylting som truer hele vår moderne verdikjede. Åpenhet og like konkurransevilkår er hele forutsetningen for at kapitalismen skal fungere. Over hele verden har knøttsmå og store stater lagt til rette for at parasitter kan bryte den ned. Nå truer 11 000 000 000 000 000 000 svarte og lyssky dollar hele vårt siviliserte samfunn!

Lys på trollene!
Om et par uker kommer G20-landene til London for å diskutere reguleringer av finansmarkedet. Da presenterer en internasjonal arbeidsgruppe et sett med regler kjent som ”Oslo Matrix” som vil tvinge frem økt transparens i finansmarkedene. Jukset viser seg. En multinasjonal effektivisert grådighet tvinges til å bevege seg mot lyset. Cayman Island og Sveits lover skatteavtaler for å sikre myndighetene større innsyn, og selv her i Dubai er det fremmet forslag om momsavgift.

Jeg heier på Eva fra min solseng ved bassengkanten. Edens skattefrie hager må falle. Vi trenger flere som henne som vil løpe etter snokene, snikene og skatteanakondaene før de griper etter fikenbladene sine og forsvinner ned i nye, lune grotter. Bring trollene ut i tropesola, alpesola, skinnet fra velferdssamfunnet! Først da kan kapitalistene leve lykkelig i alle sine dager.

Jeg unner alle litt sol i paradis. Men la pengene forbli snøhvite hele året!

Bilder fra Dubai tatt med min iPhone

For la oss skille snørr og barter her. Et livstilshotell der arkitektur og skandinavisk design integreres i en helhetlig kvalitetsopplevelse – det er noe annet enn et såkalt design-hotell, der det er så fancy at selv de mest stilsikre kundene er redd for ikke å matche sofaen.

Dagens Næringsliv skriver mandag at vi går inn i et vanskelig hotell-år. Det er riktig. Men når bedrifter og privatpersoner skal være litt forsiktige, slutter de ikke å reise eller overnatte på hotell, de blir bare mer bevisste på hva de faktisk bruker penger på.

I Choice satser vi ikke på det misforståtte konseptet design-hotell for at über coole gjester skal betale for å føle seg eksklusive og passe ekskluderende. Vi inviterer vanlige gjester inn i flotte omgivelser, vi byr på deilig mat og minneverdige opplevelser. På våre spa-hoteller er det kroppen, hodet og sjelen som står i sentrum. Ikke forfengeligheten og prislappen på putene.

Finanskrisen har kommet overraskende på luksussteder, som har satset på høy pris som et salgsargument i seg selv. I Choice vet vi at vi selger en helhet. Spa er altså ikke ut!

Hvert eneste år år øker tallet på spa-gjester i Skandinavia. Etterspørselen etter spa-konsepter, enten det er med familien, jobben, venner eller kjæresten, øker som et naturlig behov folk har for å ta vare på seg selv og sin egen helse. Det stopper ikke opp med finanskrisen. Snarere tvert i mot.

Freakonomer snakker om leppestifteffekt. Når økonomien går ned, går leppestiftsalget opp. Under den store depresjonen i USA gikk kosmetikksalget opp hele 25 %. Vi slutter nemlig ikke å unne oss luksus og velvære i dårligere tider. Vi kutter kanskje ned på de store innkjøpene, men i tøffe tider har vi behov for å se bra ut og føle oss bra. SPA er akkurat det avbrekket folk føler de trenger i en hverdag full av stress og bekymringer. Vi kutter i utenlandsreisene, men investerer i en helg borte for å slappe av, bli ny og lade opp til nye hverdager.

I 2009 kommer vi derfor til å åpne flere spa-hotell, og med nye Farris Bad som åpner 5.mars blir det et av de viktigste spa-hotellene i Norge. Vi tror nemlig på dette. Og dessuten kan vi regne. På Yasuragi Hasseludden i Stockholm har vi faktisk bedre belegg ved inngangen på 2009 enn vi hadde i fjor!

Og det er schpaaaaaa!!!!

Velkommen!

Norge er heldig på mange måter. Landet har blant annet en forsiktig statsminister som ikke mistet hodet under finanskrisen i høst. Regjeringens virkelige test kommer med krisepakken som skal presenteres 26. januar.  Stoltenberg sa i nyttårstalen sin at økende arbeidsledighet var hans største frykt. Det forstår jeg godt. Det er lite trolig at regjeringen blir gjenvalgt dersom renta er høy og ledighetstallene øker frem mot stortingsvalget i september.

Jeg tror regjeringen spiller høyt dersom den legger til grunn at offentlige prosjekter alene skal fange opp arbeidsledige fra privat sektor. Det tar ofte lang tid å få i gang prosjekter i offentlig regi, og veien frem til september er kort.  Dersom regjeringen skal makte å ta i bruk alle samfunnets ressurser i 2009, må den spille på lag ikke bare med opposisjonen. Like viktig blir det å spille på lag med privat sektor.  Da er Norges Banks rentenedsettelse før jul bare en begynnelse.

Fortsettelsen bør være en reduksjon i arbeidsgiveravgiften.  Begrunnelsen for denne avgiften er at arbeidsgiverne skal være med å betale til landets offentlige trygdeordninger for sine ansatte. Politisk er sikkert begrunnelsen holdbar. Dessuten brakte avgiften 110 milliarder kroner til offentlige kasser i 2007. For oss på arbeidsgiversida, betyr avgiften i realiteten en straffeskatt på å ta i bruk arbeidskraft. I en situasjon med overflod av arbeidskraft, bør regjeringen vurdere å redusere avgiften. Særlig er det grunn til å legge forholdene til rette for at unge skal sikres jobb. Et ekstraordinært krisetiltak kunne være å redusere arbeidsgiveravgiften med 5 % i alle soner for alle arbeidstakere under 30 år. Jeg tror et slikt tiltak ville være langt mer effektivt enn en generell skattelette som høyresiden snakker varmt om.

Folk spør meg om jeg sover godt om natta jeg som har nesten 9000 ansatte.  Jeg svarer at jeg sover godt fordi jeg har nesten 9000 ansatte. Og i 2009 gir vi jernet. For livets glade gutter går sola aldri ned. Vi skal videre. Vi ansetter gjerne flere. I Choice har vi trua. Vi har trua på kapitalismen, på regjeringa og på oss selv. Derfor tror vi på 2009.

Godt nytt år!

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i reisebeskrivelsen.  Jeg har aldri lagt ut på noen tiggerferd. Det eneste jeg har gjort, er å investere 14 millioner kroner i elbilprodusenten Think. Denne investeringen har jeg gjort mer med hjertet enn med hjernen.  Jeg trodde aldri at jeg skulle bli rik på denne satsingen. For meg er det viktig at Think lykkes, fordi det er viktig å få flere CO2-frie biler på veiene.

Nå har det seg slik at Think er i ferd med å skalere opp produksjonen av elbiler. Kundene står i kø. Derfor må selskapet øke driftskapitalen sin. Det er krevende midt i finanskrisen.  Bankene er forsiktig med å gi kreditter. Think har bedt staten om en lånegaranti.  Så vidt jeg vet har ikke selskapet bedt om lån. Staten på sin side er i ferd med å bevilge mer penger gjennom virkemiddelapparatet og ber Think søke på ordinært vis. Man skulle tro prosedyren var standard. Problemet er at undertegnede og noen andre kjente navn fra næringslivet har investert i selskapet.  Det har satt i gang hormonproduksjonen hos et par lederskribenter.

Det er ingen spøk å gå inn i julen med hormoner ute av kontroll. La meg derfor berolige skribentene; Jeg er selskapets 17. største aksjonær, eier 1,7 % av Think, sitter ikke i styret og har aldri frontet noen tiggerferd til staten.  Jeg har faktisk aldri bedt staten om 5 øre.  Det er mitt prinsipielle syn at Norge ikke trenger et næringsliv som ikke kan stå på egne ben. Et næringsliv må skape, ikke tigge verdier. På den annen side lider jeg ikke av statsfobi.  I et lite land som Norge ser vi mange eksempler på at stat og privat trenger hverandre. Vi ser ofte at stat og privat får resultater sammen som ingen av partene kunne oppnådd alene. Norsk Hydro, Statoil og Telenor er gode eksempler. Kanskje Think kan bli et nytt?

Med disse ordene ønsker jeg en riktig god jul til Trygve, Amund, Stein Erik, Jan Petter, og alle andre som hver dag bidrar til den norske samfunnsdebatten.

De siste ukene har det vært høykonjunktur for dommedagsprofeter. Selvfølgelig er det dramatisk når noen av verdens største banker og finansinstitusjoner går over ende. Selvfølgelig er det dramatisk når den islandske stat vakler, når renten spretter opp flere prosentpoeng på noen uker og børsen faller med 10 % på en dag. Men det er ikke Armageddon.  Regjeringen spår i statsbudsjettet som ble lagt frem i dag 7. oktober at norsk økonomi (BNP) vil vokse med 3 % i 2008 og med 2 % i 2009. Man kan godt kalle det krise, men man kan godt kalle det en avmating av konjunkturene også.

Flere har sammenliknet dagens turbulens med børskrakket i 1929. Den gangen gikk man inn i en treårig depresjon, der folk mista rubbel og bit. Dow Jones Industrials falt med 40 prosent på bare to måneder, og tre og et halvt år senere var hver fjerde amerikaner uten arbeid. Det kan man kalle krise.

Situasjonen i dag er ikke en gang i nærheten. Arbeidsledigheten i USA er på overkommelige seks prosent,  mens den nevnte industriindeksen bare har falt med 33 prosent i løpet av et helt år. Å måle de siste tidene med krakket i 1929 er som å sammenligne et bygdeslagsmål med en full krig.

For øyeblikket er finansmarkedet så styrt av psykologi og frykt at avisene faktisk kan føre en vettskremt saueflokk utfor stupet. Derfor gjelder det mer enn noen gang å holde hodet kaldt. Vi har nemlig en fiende blant oss. Oss selv.

Hvis alle gjør det de skal, går dette bra.  Den norske staten planlegger å gjøre sitt når den varsler intensivert bygging av veier og jernbane de neste årene. Det er viktig å bruke alle tilgjengelige ressurser i samfunnet. Warren Buffet har benyttet anledningen til å investere i to av USAs største selskaper; Goldman Sachs og GE. Han syntes det var billig. Kanskje går Halvorsen og Buffet hånd i hånd i skrivende stund og nynner Supertramps:

”Crisis? What Crisis?”