I dag gjesteblogger Gunhild!

Olje- og kullindustrien har sterke økonomiske interesser i å tåkelegge klimadebatten. Men ingen løgn kan leve evig.

Antarktis, 2012. Det er fantastisk vakkert her. Petter og jeg er på tur med Al Gore og hans organisasjon The Climate Reality Project. Sammen skal vi lære mer om klimaendringer, men viktigst av alt skal vi diskutere løsninger.

Og det er dette verdenssamfunnet burde brukt ressursene sine på. Dessverre er det noen som gjør alt de kan for å benekte fakta. Olje- og kullindustriens interesser er åpenbare. De jobber målbevisst for å trenere omstilling til et lavkarbonsamfunn.

Derfor lanserte Al Gore The Climate Reality Project. Målet er å kurse flere tusen mennesker til å bli ambassadører for et klimavennlig samfunn. Med seg har han noen av verdens ledende forskere, filantroper og meritterte forretningsfolk. Richard Branson er her, det er også Jeff Skoll. Islands president, Ólafur Ragnar Grimsson er en av deltagerne, i tillegg til FNs klimasjef, Christiana Figueres.

Hasan Mahmud, miljø- og skogminister i Bangladesh, har spesielt god grunn til å være her. To tredjedeler av hans hjemland er mindre enn fem meter over havet. Noen klimaforskere mener at havnivået kan stige så mye som én meter innen midten av dette århundret. Konsekvensen av dette vil være at mellom 22 og 35 millioner mennesker i Bangladesh vil måtte flytte fra sine hjem. Flom vil føre til ødelagte avlinger. Matsikkerheten for millioner av mennesker vil trues.

Uansett hvordan man vrir og vender på det: klimaendringene er den største utfordringen vi har. Ikke bare fordi det går utover været, men fordi været påvirker en rekke sektorer. Vi burde alle være ambassadører for et lavkarbonsamfunn. Og ingen av oss burde lenger akseptere olje- og kullindustriens treneringer.

Det har vi verken tid eller råd til.

More Women – more Peace

Lørdag 10. desember deles Nobels Fredspris ut til tre kvinner som har det til felles at de på ikke-voldelig vis har kjempet for fredelige løsninger på voldelige konflikter og skapt endringer i de samfunnene de lever i.

Leymah Gbowee fra Liberia klarte å forene kristne og muslimske kvinner midt under den blodige borgerkrigen i Liberia, og ved hjelp av ikke-voldelige protester klarte kvinnene å oppnå en fredsavtale i 2003. Det resulterte i at Ellen Johnson Sirleaf ble løftet fram som president i Liberia – Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige president. I Jemen har Tawakkol Karman i flere år stått på barrikadene for kvinners rettigheter. Hun har vært en sentral aktør i et folkeopprør mot det undertrykkende regimet i landet, og har av den grunn blitt truet på livet og holdt i fangenskap av myndighetene i Jemen.

Fredsprisen går ikke bare til tre individuelle kvinner. I nobelkomiteens begrunnelse anerkjennes også kampen for kvinners rett til å forebygge og løse konflikter generelt. I tillegg blir overgrep mot kvinner under krig og konflikt fremhevet som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. 

Samme dag som fredsprisen deles ut arrangerer FOKUS fakkeltog fra Youngstorget kl. 17.30 (i samarbeid med Norges Fredsråd). Fakkeltoget er på ingen måte et ensporet tog bare for kvinneaktivister eller feminister. Det er ingen grunn til at menn skal skygge banen bare fordi fredsprisen går til tre kvinner! Menn bør engasjere seg. Hvorfor? Fordi det er grunnleggende urettferdig at kvinner blir systematisk ekskludert fra fredsprosesser. Det skapes ikke løsninger som alle kan leve med dersom 50 prosent av befolkningen ikke blir hørt. Det er ikke et demokrati verdig. Det er viktig at menn står bak de tre fredsprisvinnerne og viser at de bryr seg om grunnleggende demokratiske rettigheter. Det er også viktig å markere avsky mot seksuelle overgrep og vold mot sivile under krig og konflikt. Fakkeltoget er et folkelig arrangement for alle!

Ifølge tall fra FN er 97 prosent av de som har signert fredsavtaler menn. Som regel er det de samme mennene som har utkjempet krigen som også fremforhandler freden. Det resulterer altfor ofte i at fredsavtalene ensidig fokuserer på våpenhvile, grensetrekning og fordeling av makt mellom de motstridende partene. Ordet «kvinne» forekommer i kun 6 prosent av avtalene. Det resulterer i at mange av kvinnenes grunnleggende interesser ikke blir ivaretatt. Det kan dreie seg om gjenoppbygging av skoler, helsetilbud og sikre vannkilder. Det kan også gjelde retten til å eie land og kompensasjon for tap av land og eiendom som er bombet i fillebiter eller nedbrent. Ikke minst er det viktig å ta hensyn til kvinners rett til fysisk og mental rehabilitering etter seksuelle overgrep begått under krig, samt troverdige rettsoppgjør som stiller overgriperne til ansvar. Studier utført av PRIO i 20 afrikanske land viser dessuten at voldtekt av kvinner ikke stopper når krigen slutter, men at menn i stor grad fortsetter å voldta kvinner i hjemmet eller i lokalsamfunnet etter at konflikten formelt er avsluttet. Major General Patrick Cammaert, tidligere UN Deputy Force Commander, har sagt   “It is more dangerous to be a woman than to be a soldier right now.” Dette er beskrivende for situasjonen i dagens konflikter.

Både kvinners rett til deltakelse i fredsprosesser og beskyttelse fra seksuell vold i krig har blitt anerkjent av FNs sikkerhetsråd som helt avgjørende for å oppnå varig fred. FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet fra år 2000 og flere senere resolusjoner slår dette klart og tydelig fast. Norge er, som alle andre land, forpliktet av sikkerhetsrådets resolusjoner. Men på tross av at det finnes et internasjonalt rammeverk er det bred enighet om at kvinners situasjon under krig og konflikt ikke har blitt merkbart forbedret. Det gjelder både kvinners rett til å delta i fredsprosesser og beskyttelse mot seksuell og annen form for vold.

Det er nå et håp om at fredsprisen kan bidra til å løfte det arbeidet som gjøres på feltet.

Gro Lindstad

Små puff for store fremskritt

Du har hørt det før. Vi står overfor vår tids største utfordring. Dessverre finnes det ikke én strategi som løser våre utfordringer alene. Klimakampen er en flerfrontkrig.

Første front: Regnskogen

Jens Stoltenberg har uttalt at ”Tiltak mot avskoging kan gi oss de største, raskeste og billigste reduksjonene i utslippene av klimagasser.” Vi må bevare det største naturlige karbonfangst- og lagringsanlegget på landjord. I Nordic Choice samarbeider vi med Regnskogfondet. For hver natt du bor på et Nordic Choice-hotell, bidrar du til å bevare 100 kvadratmeter tropisk regnskog. I 2010 ble det til sammen 51 300 hektar, noe som igjen sparte miljøet for 18,3 millioner tonn CO₂. Det er mye. Men ikke nok, dessverre. Bevaring av skog løser ikke problemet med bruk av fossile energikilder på sikt.

Andre front: Teknologifronten

Løsningen er ren ernergi; fra fornybare kilder eller dekarbonisert fossil energi. Vi må utvikle og implementere utslippsfri teknologi. Regjeringen har flagget, og utsatt, sin store månelanding. Vi tror norske og internasjonale forskere på sikt vil løse utfordringene med fullskala CO2-fangst og -lagring. Vi er teknologioptimister. Vi støtter miljøstiftelsen ZEROss arbeid for et karbonnøytralt samfunn. Zero ser mulighetene, men etterspør den politiske viljen.

Tredje front: Internasjonale klimaavtaler

Verdens politikere er nødt til å bli enige om ambisiøse og forpliktende internasjonale avtaler som samlet får ned de globale klimagassutslippene, og hvordan de skal fordele regningen. Etter å ha fulgt forhandlingene i København og Cancun, ser vi at dette kan ta tid. Vi trenger organisasjoner som European Climate Foundation (ECF),, som jobber for en mer ambisiøs og effektiv klimapolitikk. Derfor støtter vi deres arbeid for å sette fart på prosessene. Men vi har ikke tid til å vente. Paralelt må vi også jobbe for de mindre, men umiddelbare klimagevinstene.

Hjemmefront: Mange bekker små

Energieffektivisering er det viktigste enkeltstående klimatiltaket i Europa i følge ECF. Langt på vei har vi teknologien og løsningene, som samlet kan gi en stor effekt. Mens andre klimatiltak er til dels ekstremt kostbare i dag, som karbonfangst, vil mange energieffektiviseringstiltak lønne seg økonomisk. Vi sparer penger OG klimagassutslipp. Allikevel blir mange tiltak bare ikke benyttet. Og vi vet for lite om hvorfor. I helsesektoren har de lenge forsket på hvordan folk motiveres til å stumpe røyken eller endre til en sunnere livsstil. Skuffende få har samlet kunnskap om hvilke tiltak som får oss til å velge miljø- og klimavennlig. Vi vet bare at pris eller lønnsomhet alene ikke er nok.

Vi avbryter her blogginnlegget med engelsk gloseoppfrisking:
”Nudge” betyr å gi et varsomt puff, særlig for å få oppmerksomhet eller gi et signal.

Denne uken kunne vi endelig fortelle om vårt nyeste initiativ, GreeNudge. Et Grønt Dytt for en grønn fremtid.  GreeNudge skal sørge for mer forskning som kombinerer klima, adferd og kommunikasjon. Vi kan ikke bare satse på månelandinger alene. Vi må også legge til rette for et klimavennlig samfunnsliv, næringsliv og hverdagsliv. Da trenger beslutningstakere mer og bedre kunnskap om hvordan gjøre det lett å velge rett. Summen av mange små men riktige valg kan gi betydelige utslippskutt. GreeNudge skal se hvordan norske forskningsinstitusjoner, miljøorganisasjoner og bedrifter kan samarbeide for å puffe for en grønn fremtid.

Vi gleder oss til å fortelle enda mer om GreeNudge. I mellomtiden: Ha en god, grønn uke!

Gunhild og Petter

Forente Arabiske Emirater har et av verdens høyeste klimagassutslipp per innbygger. Abu Dhabi besitter hele 8 % av verdens kjente oljereserver. Men de har en visjon. Innen 2030 skal de ha gått fra en råvareøkonomi til et kunnskapsamfunn, spesialisert på innovasjon og eksport av klimateknologi. Planen heter Masdar og består av 5 deler; en by, et universitet, et karbonfangstprosjekt, utbygging av fornybar energi og massiv investering i klimateknologi og –tiltak.

Masdar City skal huse over 40.000 fastboende, universitetet og hundrevis av kontorer, restauranter og forrestninger innenfor et område på 7 kvadratkilometer. Byen forsynes med mat og fornybar energi fra området rundt. Byen skal være bilfri og klimanøytral. Masdar Institute of Science and Technology skal være ledende på klimateknologi. Og Masdar City skal være et utstillingsvindu for løsninger for en bærekraftig urban fremtid. 1 % av byen står ferdig allerede

Her er våre snap shots fra Masdar City – en miks klima-science fiction og arkitektonisk eleganse

Klimaverstingen UAE (De forente Arabiske Emirater) har gitt seg selv tjue år på å bli verdenslende på grønn energi og teknologi. Myndighetene har i første omgang satt av 15 milliarder dollar til det femdelte prosjektet Masdar. Mens vi i Norge utsetter månelandinger, har UAE allerede startet turen til mars.

Arkitektene Jurgen Happ og Austin Relton fikk oppdraget: tegn og bygg en klimanøytral by! I Masdar City er ingenting overlatt til tilfeldighetene. En kombinasjon av arkitektoniske grep og teknologiske løsninger gir en 60 % energipositiv by. Nøkkelen ligger i planleggingen.  

”Sustainable does not have to be ugly”, sier Happ. Byen er tegnet med et holistisk konsept. Bygningene er sandfargede, med mønster og elementer fra natur og kultur i Midt-Østen. Byen er full av parker og møteplasser. Torget foran universitetet lyses opp ved hjelp av speil fra laboratoriet under. Multifunksjon og low tech for high impact.

Cool it! Bygningene står tett for å skape skygge og dermed redusere behovet for air condition. Vindtårnet leder vinden ned på stille områder for å kjøle ned byen på gateplan.

We love ECO! Verdens mest bærekraftige by serverer økologisk mat, det meste kortreist fra jordene like utenfor byen.

Kjøpmannssønnen Petter demonstrerer gamle kunster bak kassa : ”Selg de økobæra du har!”

Og her kommer vi inn i den delen av byen som minnet mest om settet til en skikkelig science fiction-film. Masdar City er bilfri. Det meste er tilrettelagt for å gå. Men under gateplan skal det være små førerløse el-taxier. Bli med på prøvetur!

Gode utsikter: Masdar City bygges for fremtiden. Som en rollemodell for fremtidige byer.
Prosjektet startet i 2006. Byen er allerede en oppvisning i hvor langt man kan komme på bare fire år. Tenk da hva de kan få til innen 2014!

I kjent reisebrev-ånd ble vi selvsagt enige om at det hadde vært en fin tur!

Grønn hilsen fra Gunhild og Petter, turister og optimister

(se også Jürgen Häpps presentasjon på www.zero10.no)

Lørdag 30. oktober var vi 4 fra Nordic Choice Hotels, 1 fra Unicef og 1 blogger som satt oss på flyet for å reise til Madagaskar for en uke med Unicef i felt. Selv om Unicef hadde forberedt oss godt, var vi en spent gjeng på flyet.

På vei fra flyplass til hotellet fikk vi noen glimt av de fattigste delene av Antananarivo, som er hovedstaden på Madagaskar. Vi hadde ikke ventet å møte fattigdommen så tidlig. Den skulle være i det tørre sør. Likevel var det 10.000 vis som trengte hjelp for å få tilgang til daglig vann og brød. Unicef kunne fortelle at de hadde satt opp 50 vannkiosker hvor de kan få vann gratis. Alternativet er skittent elvevann.

Fra Tolagnaro (Fort Dauphin) kjørte vi 3 timer vestover i landet på en vei som gjør de fleste norske private fjellveier til veier med motorveistandard. Byen ligger i et relativt frodig område, men sliter med kraftige sykloner som ødelegger hus, jorder og veier. Her var det bra med grønnsaker og Zebu-kveget var relativt velfødd. På turen vestover ble Zebu-kveget magrere og magrere, mens grønnsakene og risen forsvant fra jordene. Det som var igjen var kaktus og knusktørr sandjord. Nå var vi fremme ved reisens hovedmål: Skolene Behabobo og Terabavo som ligger i Androy distriktet.

Vi merket med en gang at vi var kommet til en landsby som manglet det meste. Det var en sterk lukt, ungene hostet, klærne var skitne. De kunne fortelle oss at hver familie måtte bruke 6 timer annenhver dag for å hente vann i en elv. Likevel rakk ikke vannet til mer enn å vaske hendene og ansiktet. Dagens måltid var stort sett kokt ris.

Zebu-kveget fikk mat annenhver uke og spiste stammen på kaktuser.

Jenter hjelper til med mat, vannhenting, passe småsøsken etc. Guttene må bruke tid på å passe kveget og på jordene. Da blir det ikke mye tid til skolearbeidet.

Lettelsen var stor da Unicef kunne fortelle at skolen skulle få hjelp til vann og toalett som et ledd i støtten fra Choice. Det ble fokusert mye på hva landsbyen selv kunne bidra med i dette arbeidet, for eksempel grave, lage murstein, tilby husly og vedlikehold. Det er viktig å bruke lokale materialer for å holde kostnaden nede, men samtidig ikke ødelegge miljøet. I stedet for å bruke ved til å brenne murstein får de råd om hvordan det kan gjøres uten ild. På den måten spares miljøet og det biologiske mangfoldet opprettholdes.

For at barna skal ha en bedre framtid må landsbyen sikre at de fullfører obligatorisk skole som er 5 år. Unicef bidrar med skolemat, en bolle med ris, tilgang til rent vann og toalett.

Dagen etter kom vi til en skole som for et par måneder siden hadde fått hjelp av Unicef til å borre etter vann og bygge latriner.  Her merket vi forskjell med en gang. Det luktet bedre, ingen hostet og ifølge rektor gikk alle barna på skole.

Totalt i området rundt landsbyen var det 2.000 som hadde gleden av vann og latrine.

I dette området var det også førskole og 2-årig ungdomskole. Foreldrene var opptatt av at barna skal ta ungdomsskole.  Bedre tilgang på et daglig måltid og rent vann var en viktig motivasjonsfaktor.

For 18 måneder siden ble det gjennomført et militærkupp på Madagaskar og landet har pr i dag ingen lovlig valgt regjering.  Det er derfor ingen land som anerkjenner denne, og det meste av bistanden er derfor frosset. Heldigvis er det flere land, blant annet Norge, som gir direkte støtte til Unicef for å fortsette arbeidet innen undervisning. Men andre viktige områder som vaksine får mindre midler. I år er derfor langt færre barn vaksinert.

Kriminaliteten og fattigdommen øker. Situasjonen for de fattige blir derfor verre uke for uke. I tillegg reduseres grunnlaget for turismen til Madagaskar.

Det er trist, for dette er et land med muligheter. Men landet trenger en regjering som kan utvikle mulighetene  til det beste for alle. Men som en liten oppsummering. Det var godt å se at når midlene brukes rett, så er  de til stor nytte for mange mennesker. På sikt kan dette være med å få landet på rett kurs. Takk til Petter som gir til Unicef og som motiverer oss ansatte til å ta del i dette viktige arbeidet.

Erik

”Det blir dobbeltmoralsk å stille i bomullstøy mens mans protesterer mot pels”, sier Julie Voldberg (H) i Dagbladet i dag.

Heldigvis er det ikke sånn at man bare kan han en fanesak. Verden er kompleks og problemstillinger sammensatte.  Det er ingen motsetninger mellom å kjempe for dyrevelferd i Norge og utfordringer med arbeidsvilkår og miljø i bomullsproduksjon andre steder i verden. Tvert i mot.  Vi kan aldri unnskylde en urett med en annen som er større. Vi må stå sammen for de gode sakene.  Det er flott at Voldberg fokuserer på bomullsproduksjon. Jeg sier: Ja takk, begge deler!

Ja takk til dyrevelferd!

Debatten om pels er viktig. Av flere grunner. Det er viktig å diskutere hvorvidt vi som stat skal subsidiere en næring der ville dyr frarøves retten til et akseptabelt liv. År etter år rapporter Mattilsynet og dyrevernsorganisasjonene om uholdbare forhold. Hans Petter Bugge, Generalsekretær i Veterinærforeningen, mener at næringen bør avvikles. På hjemmesiden skriver Veterinærforeningen at  ”Dagens pelsdyrhold er basert på å ha rovdyr i små nettingbur, noe som betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt sine naturlige adverdsbehov i tilstrekkelig grad”. Med unntak av Senterpartiet, går de andre partiene inn for å kutte statlige subsidier. Spesielt imponerende er det at Voldbergs kollega og Høyres næringspolitiske talsmann, Svein Flåtten, nå går mot Høyres partiprogram og revurderer sitt standpunkt etter de siste avsløringene.  Tiden er moden for å avvikle pelsdyrnæringen i Norge. 

Men også i pelsdebatten er det flere nyanser. Å holde ville dyr i trange nettingbur på størrelsen med en handlevogn for å fremskaffe helt unødvendige luksus-produkter, er uakseptabelt. Men å bruke skinn og pels fra  ville dyr, som er jaktet med humane fangstmetoder og der bestandene er bærekraftige, er jeg for. Det handler om bærekraftig beskatning og fornuftig utnyttelse av ressurser. Det samme gjelder skinn fra husdyr som for eksempel sau og geit, som er temmet gjennom tusenvis av år og som forskning viser at kan ha god velferd i fangenskap. Jeg bruker også fuskepels.  Nei til pelsdyroppdrett er ikke et nei til varme eller kule klær. Det er et ja takk til dyrevelferd!

Ja takk til etiske og miljøvennlig tekstiler!

Bomull illustrerer godt eksempel hvordan både etiske spørsmål og miljøutfordringer er uadskillelig knyttet sammen. I  Choice jobber vi på mange ulike plan. Som medlem av Initiativ for Etisk Handel (EIH) stiller vi krav til sertifisering av gode arbeidsforhold i hele verdikjeden. Alle våre bommullsprodusenter er sertifisert etter den internasjonale standarden Social Accountability (SA) 8000. Vi krever også at det gjennomføres inspeksjoner på fabrikkene.

Bomullsindustrien er storforbrukere av sprøytemidler. Produksjonen ødelegger jordsmonnet som igjen gir store negative ringvirkninger for helse og livsgrunnlaget i nærmiljøet. Sammen med vår tekstilleverandør Breeze, har Choice sett på mulighetene for å erstatt bomull med bambus. Det er foreløpig kun pilotarbeid, men eksperter er inne for å vurdere bærekraftigheten i hele verdikjeden, fra åker, via produksjon til bruk på hoteller og vaskerier.

Ja takk til engasjement!

Det er flott at at Voldberg og Høyre ønsker å rette søkelyset på bomull. Som landets største opposisjonparti kan de ikke bare utfordre Choice, men også påvirke hvordan landets største innkjøper, staten, handler tekstiler. Jeg er spent på å høre hvordan Høyre vil vekte miljø og etikk i retningslinjene til offentlige anskaffelser. Og hvordan Voldberg vil legge bedre til rette for at sykehus og forsvaret kan velge gode løsninger.

Jeg sier ja takk til engasjement. Ja til dyrevelferd i Norge er ikke et nei til arbeid mot urettferdighet i andre deler av verden. Når ble dobbelt engasjement til dobbeltmoral?

Gunhild A. Stordalen

Kjappe fakta om bomull i Choice

• Choice Hotels Scandinavia er medlem av Initiativ for Etisk Handel (EIH)
• 160 Choice hoteller er miljøsertifisert etter ISO 14001
• Breeze-Gruppen, leverandør av vaskeri og tekstilleie, er Svanemerket og ISO 14001-sertifisert
• Etikk og HMS: Alle produsenter og leverandører må fremlegge sertifikat på den internasjonale standarden Social Accountability (SA) 8000 , anbefalt av EIH og i miljøkriterier for statlige innkjøp. I tillegg til krav om lisens, inspiseres alle produksjonssteder og underleverandører
• Miljø: Dagens sengetøyleverandøreer er sertifisert etter ØKO-TEX 100, ISO 9001 og pågående arbeid for EU-blomst Leverandør av frotte innehar i ØKO-TEX 100, ISO 9001 og ISO 14001
• Choice støtter BREEZE i arbeidet med å finne erstatning for bomull. Et pågående prosjekt ser på miljøaspektene ved bambusproduksjon og i bruk, samt kvalitetssikrer hele verdikjeden
• Vaskeriene arbeider for å redusere vannforbruk, energiforbruk og kjemikalier
• Gjester oppfordres til å bruke håndklær flere ganger for å spare vann, energi og kjemi

Dette kunne jeg lese i mandagens VG.  Jeg tenkte: Det var rart. Etter mine beregninger har vi nesten 10 000 ansatte fordelt på 170 hoteller, og lønnskostnader på over 2 milliarder. Så skjønte jeg at utspillet var LOs måte å uttrykke misnøye over at vi samarbeider med andre om restaurantdriften og renholdstjenester ved vårt nye hotell i Stavanger.

Hotellet i Stavanger har alene skapt 10 nye årsverk i Stavanger. Vår restaurantpartner, Food Story, har 16 ansatte. Totalt, inklusive renhold og vedlikehold, snakker vi om mer enn 30 årsverk. Det kan neppe beskrives som ”et hotell nesten uten ansatte” slik Fellesforbundets Eldar Myhre påstår. Hva er det LO egentlig irriterer seg over?

Det er ikke noe mystisk verken med de som drifter renholdstjenesten eller restauranten ved hotellet i Stavanger. ISS er eksperter på vaktmestertjenester og renhold.  De har fra før flere oppdrag i byen, slik at de kan tilby sine ansatte varierte oppgaver og flere fast ansettelse på heltid.  ISS er en av Nord-Europas største serviceselskaper, og er kjent som en god og seriøs arbeidsgiver som jobber systematisk med HMS. Vår årlige medarbeiderundersøkelse viser ingen forskjell i trivsel mellom dem som er innleide renholdere og de som har Choice som sin arbeidsgiver. Uavhengig av hvor de har sin kontrakt, så er alle en vesentlig og fullverdig del av våre hoteller.

Vi har som mål å tilby spennende, næringsrik og økologisk mat. Dette målet deler Food Story, et nyskapende, Stavanger-basert restaurantkonsept. De er gründere som driver sin virksomhet med glød og entusiasme. De ønsket å tilby gjestene ved hotellet frokost, lunsj- og middagskonsept, mens vi i utgangspunktet kun ville servere frokost. At Food Story hadde ambisjoner utover våre opprinnelige planer, førte til flere ansatte og et bedre tilbud for gjestene. Samtidig får vi konsentrert oss om driften av hotellet. En sjelden vinn-vinn-vinn-situasjon med andre ord. Vi er derfor stolte av våre partnere, deres ansatte og det arbeidet de legger ned for gjestene.

Skulle LO boikotte alle selskaper som samarbeider med andre bedrifter for å levere et godt sluttprodukt til kunden, vil de få det travelt. Sannheten er at svært mange hoteller, som andre moderne servicebedrifter, inneholder funksjoner som driftes av andre.  Det er vår erfaring at dette skaper gode bedrifter både for gjestene våre og de ansatte.  Vår oppgave er å påse at de som leverer tjenester til oss, står for de samme verdiene og etterkommer de samme høye standarder som de vi selv lever etter.  Dette arbeidet tar vi på alvor og har nedfelt i alle samarbeidsavtaler. Vi er ikke tjent med misfornøyde ansatte. Tvert i mot. Glade medarbeidere som trives i jobben sin gjør en langt bedre jobb for oss og for gjestene våre. 

Grunnen til misnøyen må derfor være at denne måten å drifte hotell på, passer dårlig med LOs egen måte å organisere seg på. Istedenfor å endre seg selv, ønsker de at vi skal forandre oss. Et ganske håpløst utgangspunkt.

Strukturen i LO kan ikke være retningsgivende for hvordan vi organiserer vår virksomhet. Vi må ha friheten til å tenke nytt og annerledes. Det er viktig for å få til den nødvendige innovasjon som trygger arbeidsplasser og sikrer bedriftene for fremtiden. I 1996 hadde vi 300 ansatte. I 2005 var selskapet vokst til ca 5300 ansatte. I dag er vi 9200 choicere. Det er en formidabel utvikling og representerer en viktig verdiskaping. Det hadde vi aldri klart om vi ikke hadde mulighet å utvikle oss og prøve nye løsninger.

Vi lever av å levere gode opplevelser til våre gjester.  Det gjør vi ved å tilby gode produkter med spennende konsepter som drives av motiverte medarbeidere som trives på jobben og viser det. 

Det er vårt fokus. Det er hva vi jobber med hver eneste dag. Hvilken rolle spiller det da egentlig hvilket AS medarbeiderne er ansatt i?

I dag lanserer vi Choice Magazine på 26.000 hotellrom i fire land. I løpet av de tre neste månedene kan gjestene meske seg med alt fra Petter Northug til Bjørn Kjos via Blondinbella og tre av Norges nye polarhelter. Det er et magasin tuftet på det beste fra Choice, på energi, mot og begeistring, på ureddhet og guts. Og med et genuint ønske om å underholdeog inspirere gjestene.

Motivert av drivkraften i Choice har vi prøvd noe helt nytt. Det er et kundemagasin som tar mål av seg å konkurrere med kjøpemagasinene. Denne uken har vi hatt saker på coveret av Se og Hør, på NRK Dagsrevyen, i Dagbladet, Adresseavisen og et utall andre steder. Aldri før har et kundemagasin fått så mye oppmerksomhet.

For oss som har laget magasinet, og spesielt redaktør Jonas Forsang, har det vært noen fascinerende måneder. Selv dro jeg med fotograf Jørgen Gomnæs og et team av stylister, frisører, sminkører og modeller til Monaco for å besøke en ferierende Petter Northug og verdens eneste svenske med Ferrari og skiboks på taket, freestylestjernen Jon Olsson. Det var en drømmedag, vi dunket rundt i verdens fineste Riva-yachter, solen skinte, skigutta var glade og bildene ble fantastiske.

Over en bedre lunsj bestående av kyllingvinger, Red Bull og annen toppidrettssnacks, satte også Northug skapet på plass en gang for alle. For alle de som forventer at en mann som trener 355 dager i året også skal trene de 10 gjenstående dagene, hadde han en klar beskjed:

- Jeg har en uke fri i året, resten av tiden bruker jeg på å trene. Da sier det seg selv at jeg ikke gidder å unnskylde at jeg drikker Red Bull, spiller poker eller ikke føler noe ansvar for å være tilgjengelig for pressen til alle tider. Det er smigrende at Idrettsforbundet tenker at jeg er forbilde, men de må skjønne at jeg også har et ansvar overfor meg selv. For å leve. Jeg liker å tenke at når jeg tenker tilbake på 20-årene så var de mer enn langrennspor og avisforsider. At jeg hadde et vanlig liv også.

Sa Petter Northug. Hvis ikke langrennsporten skjønner at de kan takke ham for hver eneste nye rekrutt de får, må de få seg blindehund og en lang hvit stokk.

Men nå roper NRK-sportens Morten Stokstad på meg. Som Northug trenger også bladfyker et avbrekk en gang i blant. Og selv om vi tar mål av oss til å konkurrere med kjøpemagasinene, er det noe de kan bedre enn kundemagasinene våre – og det er å feste. Kos deg med første utgave, så skal jeg kose meg på Elles sommerfest.

Au revoir!

Magnus

Hvert år rangerer FN verdens land etter hvor det er best å leve. Norge har i flere år toppet listen. Nordmenn flest tror de bor i verdens rikeste verdensdel. Det trodde jeg også. Nå er jeg ikke så sikker lenger.

Søndag 14. mars 2010. Alt er klart for ekspedisjon. I to og et halvt år har Choice samarbeidet med Regnskogsfondet. For hver natt en gjest velger et Choice-hotell bevarer vi 100 km2 regnskog i ett år. Endelig skulle jeg med egne øyne få se vaktposten til reservatet og resultatet av vårt samarbeid. Turen til indianerlandsbyen Dulce Gloria, dypt inne i Amazonas går i et 10-seters fly. Fra flyvinduet ser jeg ned på et eviggrønt teppe, tilsynelatende uendelig. Når jeg litt senere får kjenne duftene og varmen, høre lydene og se fargene fra regnskogen, slår det meg hvor ”fattige” vi i Skandinavia er til sammenligning. Jeg tenker at dette må være verdens rikeste landområde.

Hvordan kan jeg påstå dette? Enkelt. Det handler om hvordan vi forstår ordet rikdom. Pengerer én form for rikdom. Gigantiske områder med uberørte reservater og ukontaktede indianere er en annen.

De to mest negative ordene han hører, sier Anders, min venn i Regnskogsfondet, er utvikling og sivilisert. Hvem har definert betydningen av utvikling og sivilisasjon? Mange av de utfordringene vi i dag står overfor skyldes nettopp vår higen etter ”utvikling” og ”sivilisasjon”. Men med all vår teknologi og kunnskap, får vi likevel aldri bedre forutsetninger for å ta vare på regnskogen enn menneskene som bor der. Menneskene inngår i et perfekt økosystem. De har utømmelig tilgang på alle primærbehov som mat, vann og bolig. De har all den kunnskap de trenger og ingen behov for misjonærer. De er sitt eget folk, med sin egen tro og levemåte. Våre medisiner er overflødige, hos de ukontaktede indianerne, rett og slett fordi virus ikke finnes i dette miljøet. Hvilket annet område kan måle seg med det?

Å besøke indianerne og regnskogen setter livet i Norge i et nytt perspektiv. For hva er egentlig et rikt liv? Jeg savner å legge meg i hengekøyen i skumringen ved sekstiden, og stå opp med solen tolv timer senere. Jeg savner den mektige og turistfrie skogen. Jeg savner menneskene, deres hverdag og rytme. Jeg er takknemlig for at de tar vare på regnskogen, som kloden nå er blitt så avhengig av. Det arbeidet disse menneskene gjør, setter oss i det industrialiserte vesten i gjeld. Vi skylder regnskogen en massiv og konsekvent støtte.

Det er denne gjelden jeg og mine 9200 kollegaer i Choice nå betaler ned med hjelp fra våre gjester. Vi gjør det ikke for å være snille. Vi gjør det av plikt. Vi gjør det fordi vi en dag i fremtiden har lyst å reise tilbake til verdens rikeste landområde.

Arne Olav Haugen

CSR og HR direktør
Choice Hotels Scandinavia

Ansikt til ansikt med verdens største krise, er det fremdeles et skremmende stort flertall som mener at det er godt nok å slippe ut litt mindre. Jeg sier: Litt er langt fra nok. Skal vi unngå alvorlige klimaendringene må utslippene kuttes med minst 90 prosent. Og kanskje ennå mer. Vi må i praksis slutte helt å slippe ut klimagasser.

I ZERO snakker vi ikke lenger om LAVutslipp. NULLutslipp er både realistisk og helt nødvendig. La oss gå for ZERO – i energibransjen, industrien, byggebransjen, jordbruket og transportbransjen. NULLutslipp er mulig – på land, i lufta og på sjøen!

Einar Håndlykken

På veien går vinninga opp i spinninga
La oss ta et eksempel fra veien. Regjeringen har satset mye på såkalte lavutslippsbiler. De har blant annet gjort store endringer i avgiftssystemet til fordel for biler drivstoffgjerrige biler. Hver og en er de såkalte lavutslippsbilene litt bedre. Men gevinsten fra de små forbedringene i hver enkelt bil, blir spist opp av veksten i biltrafikken som igjen henger sammen med økonomisk vekst og befolkningsvekst. Fortsatt øker utslippene fra personbilene. Økningen i salget av lavutslippsbiler, gir oss altså ikke noen utslippsreduksjon, i beste fall en lavere vekst i utslippene enn vi ellers ville hatt.

Se bare grafene under: Utslipp per bil er redusert. Samlet utslipp øker.

Litt bedre er ikke bra nok
Og sånn er det ellers i samfunnet også. Om vi erstatter olje med gass til oppvarming av bygninger, er ikke gevinsten større enn at den blir spist opp av veksten i antall oppvarmede kvadratmeter. Norsk olje er litt bedre enn russisk olje, som er litt bedre enn tjæresand, hevdes det. Men fordi bruken av olje vokser, vokser utslippene likevel. Det er på tide å ta noen større steg i klimakampen. Løsninger som forurenser litt mindre er ikke nok til å stoppe den globale oppvarmingen. ZERO jobber for nullutslippsløsningene, de tiltakene som kutter alle klimagassutslippene i stedet for bare å redusere noen prosenter her og der. Det finnes slike løsninger for nesten alle utslippskilder.

ZERO-konferansen 2009
I 2006 la Lavutslippsutvalget frem sin rapport for regjeringen. Da laget vi i ZERO Lavutslippskonferansen, der Jørgen Randers og presenterte utvalgetsløsninger for hvordan Norge skal kutte sine klimautslipp. I fire år har vår lavutslippskonferanse vært den møteplassen i Norge der politikere, forskere og næringslivsledere diskuterer konkrete tiltak for å kutte i Norges utslipp.

I år har vi økt ambisjonene. Lavutslippskonferansen er blitt ZERO-konferansen, ZERO Emission Conference. Vi har sett ut over Norges grenser. 28.-29. september møtes alle som er opptatt av klimatiltak på Gardermoen, til to konferansedager med Skandinavias bredeste faglige program. Lord Nicholas Stern kommer. Han får selskap av Göran Persson, Erik Solheim, Jørgen Randers, Åslaug Haga, Helge Lund og Jens Ulltveit-Moe. Og en hel del andre som vil spørre og svare på spørsmålet: Hvordan kan vi gå fra litt til NULL?

Det skal mer enn en konferanse til for å kutte norske utslipp. Men det begynner med at folk snakker sammen. Politikere, næringsliv, forskere, jouranlister og miljøvernere. Vi har snakket lenge nok om lavere utslipp. Det bringer oss bare litt på vei. Vi kan og må går for NULL!

ZERO-konferansen er for alle som vil gjøre noe som nytter. Kommer du på ZERO-konferansen 2009?

www.zero09.no