17

02/09

Gjesteblogg

Anders Krogh

Man glemmer aldri sin første jaguar!

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en tur til regnskogen i Peru. Vi besøkte en kontrollpost finansiert av Regnskogfondet som beskytter isolerte indianere i Madre de Dios området i Amazonas.

Isolerte indianere er indianere som lever uten kontakt med omverdenen. I Peru alene vet man om rundt 20 forskjellige stammer som fortsatt lever uten etablert kontakt med omverdenen.

Jeg blir tatovert hos matsesene

Jeg blir tatovert hos matsesene

Kontrollposten vi besøkte sørger for at de isolerte indianere nå får leve helt i fred. Ingen får passere posten, og presset fra tømmerhuggere er klart nedadstigende. Posten var utstyrt med satelitt-internett, satelitt-telefon, radio, båter, motorer, mat, elektrisitet og seks vakter.

Området vi besøkte yret av dyreliv og vi var så heldige å få se en jaguar tusle langs elven. Det er ekstremt sjelden å se dette store rovdyret – og jeg husker fortsatt veldig godt første gangen jeg så en jaguar. Det var det året jeg bodde med matsesene i regnskogen. På en vandring med min venn Tomè så jeg for første gang en bedí – matsesenes navn på jaguaren.

Slik var mitt første møte med en jaguar:

- Jeg forsøkte å la være å tenke på farene og nyte turen i dette underlige landskapet. Den første strekningen gikk vi med vann til rett over knærne, og så lenge man så bunnen, var det ikke altfor ubehagelig. Men etter hvert ble det dypere, og til slutt hadde vi vann til over hoftene og måtte bære sekkene våre på hodet. Nå kunne jeg ikke lenger se bunnen, men måtte føle meg frem med føttene. Det var vanskelig å ikke tenke på enorme slanger som lå og ventet på meg i skjul, og som kunne presse luften ut av et menneske på noen øyeblikk, på alligatorer som når som helst kunne hugge tak i bena med massive kjever og trekke meg under vann, på de livsfarlige elektriske ålene som jeg kunne tråkke på med hvert skritt jeg tok. For første gang syntes jeg at vi gjorde noe direkte farlig.

Plutselig hørte jeg noen voldsomme plask bak meg. Jeg bråsnudde og rakk akkurat å se en bedí forsvinne inn i skogen, omtrent der vi hadde vasset ut i sumpen. Magen min knøt seg. Vi måtte ha passert den uten å ane det, og det på relativt nært hold. Den måtte ha sittet urørlig i et tre og betraktet oss, og så hoppet ned i vannet da vi var kommet på trygg avstand. For alt han visste, kunne den ha sittet oppe i treet og vurdert om den skulle angripe, sa Tomé og virket nesten fornøyd, og jeg merket at jeg skalv etter denne første nærkontakten med matsesenes hellige dyr. De to matsesene stirret lengselsfullt mot stedet hvor jaguaren hadde forsvunnet. Respekten lyste i øynene deres.
“Vi har hell med oss i dag,” sa Tomé før vi gikk videre.

Den peruanske regnskogen er unik. Den rommer verdens rikeste biologiske mangfold og danner sammen med Vest-Brasil noen av verdens største intakte sammenhengende regnskoger. Men det mest fantastiske med denne skogen er kanskje menneskene, som i årtusener har levd der i fysisk og spirituell harmoni med den. I små autonome samfunn har de hedret livet med latter, likeverd, samarbeid, frihet og rettferd, og med et nesten ubegripelig pågangsmot i kampen for å beholde dette livet og beskytte sine territorier.

Regnskogfondet støtter arbeidet med å bevare regnskogen for de isolerte indianerne. Her kan du lese mer om arbeidet vi gjør i Peru: http://www.regnskog.no/html/372.htm

Anders Krogh

Anders Krogh

Anders Krogh